Mat til besvær. Idag: REKER!

Reker er når jeg tenker etter, en særdeles forunderlig type mat. Fryktelig godt, men.. SÅ MYE ARBEID DA GITT!!!!
Med mindre du er utdanna rekepiller tar det jo en EVIGHET å få nok reker til at smørbrødet faktisk kan kalles et rekesmørbrød. Skal du få til et skikkelig rekesmørbrød må du belage deg på å sitte en stund, og begrepet "å jobbe for maten" er uten tvil gjeldende når det kommer til reker...
Dette fører dessuten til at det alltid er like frustrerende å komme sulten til en "rekefest"... Som regel ender jeg opp med et smørbrød med et par reker oppå, rett og slett fordi jeg ikke gidder å pille fler..I tillegg er det jo så grisete.. De der lange rosa "ett-eller-annet" er jo overalt og setter seg fast på hendene og..........

ET REKEMÅLTID ER EN H******S PROSESS!!!

Alternativet er jo eventuelt  ferdig pillede reker- men.. Hvor godt er det?
Nei, dagens ønske blir rett og slett: En som kan pille ferdig reker for meg neste gang så jeg slipper å irritere meg over hvor grisete det er og hvor lang tid det tar!!

Jobb, jobb, jobb...

Blåmandag? Eller ny uke, nye muligheter?

Det er ikke alltid det er like gøy å tenke på at det er mandag.

Særlig ikke om morgenen.
Når klokka ringer 06.30 er det med mord i tankene jeg langer ut mot snooze-knappen, vel vitende om at det ikke hjelper. Det er mandag. Det er på tide å komme seg på jobb.
Konstantere at: helgen er over, det er LENGE til neste helg, du fortsatt sliter med formen etter helgens utskeielser, ja, vi snakker rett og slett om blåmandag...

Men så var det sånn da, når du først er ferdig med mandags morgen og påfølgende arbeidsdag, og endelig kan slappe av..Da er det faktisk litt deilig å tenke på at du overlevde første dagen i uka. Morgendagen heter tirsdag, plutselig er det onsdag og DA er det jo snart helg igjen!
Helgens pinlige øyeblikk kan glemmes, og "ny uke, nye muligheter" virker ikke så ille likevel.

Konklusjon.

En blåmandag kan også innebære begrepet ny uke, nye muligheter!

When will it end?

Det er en viss fare for at det er meg. Tross alt runder jeg et kvart århundre ved neste bursdag. Så jeg kan vel regnes som gammel. Jeg føler meg til og med gammel.
For når jeg ser hva diverse TV -kanaler har å by på en torsdag ettermiddag/kveld, kan jeg ikke annet enn å riste på hodet i fortvilelse.  

ER DET MULIG? 

Jeg legger overhodet ikke skjul på at jeg i min tid var svoren fan av første sesong av Big Brother- realitykonseptets far. Faktisk så ivrig at jeg måtte ta opp (på VHS) de episodene jeg eventuelt gikk glipp av. Ja, det var ille. Og sannsynligvis satt det noen som kanskje var omtrent på min alder på den tiden og sukket og ristet oppgitt på hodet over dette sjokkerende nye programmet. For Big Brother VAR sjokkerende i sin tid!
MEN. Sammenligner vi Big Brother med dagens programmer bli det som å sammenligne Mor Theresa med Olga i Skippergata (no offense, kun for å skape et bilde).

Ingen grenser.
Det er rett og slett ikke den ting som ikke kan vises på TV og alle kanaler gjør sitt beste for å finne på noe UTENOM DET VANLIGE!!

For meg har det blitt for mye. Altfor mye.