Møtet med verden er både skremmende og fantastisk på samme tid, alt ettersom hvordan man ser på det.. Skremmende i form av alle forventninger og krav, utfordringer og motganger... Fantastisk i form av alt den har å tilby.
Når er man egentlig mest klar for dette møtet...?
Mange vil si som barn.. Da ALT er like nytt og spennende og hver dag inneholder nye opplevelser, fordi barn er åpne for verden på en helt annen måte og ikke tar tingene de ser og erfarer som en selvfølge.. I et barns verden er ingenting umulig, ingenting ugjennomførbart... Nysgjerrigheten og undringen er på topp og nye spørsmål dukker opp til stadighet... "Hvorfor kan fugler fly når ikke jeg kan det, mamma?" "Hvorfor vokser gresset?" "Hvorfor vokser VI bare fram til en viss alder, for så å stoppe å vokse?" Alle disse spørsmålene vi etterhvert får besvart , og til slutt slutter å undre oss over.. Vi tar verden og alt ved den for gitt, og etterhvert vokser de fleste av oss fra denne nysgjerrigheten.. Hvorfor? Hvorfor gir vi slipp på evnen til å betrakte verden som det mirakelet den er..? Helt siden jeg leste "Sofies Verden" (i altfor ung alder- skjønte omtrent bare halvparten), har jeg vært fascinert av filosofi... Hvorfor tingene er som de er og "livets store spørsmål" har alltid opptatt meg og fått meg til å undre; livet er faktisk så underlig at når du først begynner å tenke på det, er det umulig å la vær... Bare tenk på det faktum at du faktisk eksisterer- og hvor mange tilfeldigheter som har spilt inn for at nettopp DU kom til verden.. Gå tilbake i historien og slekten og etterhvert vil du innse at det er et mirakel! Uansett hvor du kommer fra har din eksistens vært avhengig av at dine forfedre har overlevd og videreført slekten, og hva man tenker om meningen med livet blir nesten litt overflødig i et sånt perspektiv....
Men hva da med alle forventningene og kravene? Hva da når verden viser seg å ikke alltid være en dans på roser, man går på trynet og får seg en smell? Når undringen ikke lenger er nok og verden faktisk begynner å bli skremmende?
Når er man egentlig mest klar for dette møtet...?
Mange vil si som barn.. Da ALT er like nytt og spennende og hver dag inneholder nye opplevelser, fordi barn er åpne for verden på en helt annen måte og ikke tar tingene de ser og erfarer som en selvfølge.. I et barns verden er ingenting umulig, ingenting ugjennomførbart... Nysgjerrigheten og undringen er på topp og nye spørsmål dukker opp til stadighet... "Hvorfor kan fugler fly når ikke jeg kan det, mamma?" "Hvorfor vokser gresset?" "Hvorfor vokser VI bare fram til en viss alder, for så å stoppe å vokse?" Alle disse spørsmålene vi etterhvert får besvart , og til slutt slutter å undre oss over.. Vi tar verden og alt ved den for gitt, og etterhvert vokser de fleste av oss fra denne nysgjerrigheten.. Hvorfor? Hvorfor gir vi slipp på evnen til å betrakte verden som det mirakelet den er..? Helt siden jeg leste "Sofies Verden" (i altfor ung alder- skjønte omtrent bare halvparten), har jeg vært fascinert av filosofi... Hvorfor tingene er som de er og "livets store spørsmål" har alltid opptatt meg og fått meg til å undre; livet er faktisk så underlig at når du først begynner å tenke på det, er det umulig å la vær... Bare tenk på det faktum at du faktisk eksisterer- og hvor mange tilfeldigheter som har spilt inn for at nettopp DU kom til verden.. Gå tilbake i historien og slekten og etterhvert vil du innse at det er et mirakel! Uansett hvor du kommer fra har din eksistens vært avhengig av at dine forfedre har overlevd og videreført slekten, og hva man tenker om meningen med livet blir nesten litt overflødig i et sånt perspektiv....
Men hva da med alle forventningene og kravene? Hva da når verden viser seg å ikke alltid være en dans på roser, man går på trynet og får seg en smell? Når undringen ikke lenger er nok og verden faktisk begynner å bli skremmende?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar