Livet- en dans på roser med torner?

Hvorfor er det slik at noen personer er utvalgt til å gjennomgå de verst tenkelig situasjoner, mens andre tilsynelatende leker seg gjennom livet ....?
Hvorfor må noen

- leve et liv i fattigdom og sult....
- vokse opp i krigsherjede land hvor døden er en av de nærmeste bekjente....
- utsettes for vold og tortur...
- oppleve å miste sine kjære på en rå og brutal måte....

Lista over bevis på at vi lever i en urettferdig verden kan forlenges i det uendelige og sorgen, sinnet, redselen og fortvilelsen slike situasjoner medfører burde ikke vært noe menneske forunt! Hvordan kan det rettferdiggjøres at noen må forholde seg til at de var "uheldige" som ble utvalgt......?
Og hvem skal man bli sint på når alt livet har å by på er motgang.....? Gud......? Skjebnen....?

Ei hånd kan si mer enn tusen ord...

I motgang er håpet svakt og framtida mørk.. Ord kan bli fattige og meningsløse- det er jo bare ord..... Men.....: Ei hånd kan si mer en tusen ord, en klem kan varme mer en tusen pledd; kjærlighet og vennskap danner bånd selv ikke døden kan bryte!